Her er det flere punkter fra saksbehandlingsrundskrivet avsnitt 4.2 som det er viktig å ta stilling til:

- Hvem som melder kan ha betydning for hvordan bekymringsmeldingen håndteres:

o Er det foreldrene eller barnet selv som melder? I så fall skal meldingen som hovedregel lede til undersøkelse.

o Er meldingen gitt etter offentlig melders opplysningsplikt etter barnevernloven § 6-4? Da er utgangspunktet at innholdet regnes som alvorlig, fordi opplysningsplikten først trer inn i de mer alvorlige tilfellene. I praksis betyr dette at de aller fleste meldingene som er gitt etter offentlig melders opplysningsplikt, må følges opp med undersøkelse.

- Har barnevernstjenesten kjennskap til familien fra tidligere? Er det tidligere meldt bekymring for barnet eller for søsken? Dette kan lede til en større grunn til bekymring enn det som kommer frem i den aktuelle meldingen.

- Er det pågående undersøkelsessak eller tiltakssak? Meldingen skal likevel registreres som bekymringsmelding.

- Også anonyme meldinger skal vurderes. Ved anonyme meldinger må barnevernstjenesten imidlertid vurdere om meldingen kan være fremsatt for å sjikanere eller krenke noen.

- Er meldingen å regne som åpenbart grunnløs? En slik vurdering bør i så fall dokumenteres godt.

- Dersom barnevernstjenesten har registrert melding på ett barn, men blir bekymret for barnets søsken, skal dette registreres som ny melding på hvert enkelt barn i søskenflokken.

I saksbehandlingsrundskrivet avsnitt 4.2 står det mer om andre konkrete forhold ved bekymringsmeldinger.