Når vi har gått gjennom meldingen, må barnevernstjenesten enten henlegge meldingen eller åpne undersøkelsessak, jf. barnevernloven § 4-3. En melding som åpenbart ikke kan føre til tiltak etter barnevernloven, skal henlegges. Vurderingen av en melding er et ledd i den interne saksforberedelsen, og beslutningen om enten å henlegge meldingen eller iverksette undersøkelse er ikke et enkeltvedtak. Dersom barnevernstjenesten henlegger meldingen uten undersøkelse, skal også dette begrunnes skriftlig og journalføres på barnets sak. Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger, jf. bvl. § 4-2 annet ledd.

Både når en melding henlegges, og når det besluttes at det skal gjøres en undersøkelse, skal vi gjøre barnevernsfaglige vurderinger. Vi skal dokumentere at vi har gjort slike vurderinger, og hva de består i. Vurderingene av de opplysningene tjenesten mottar, og de beslutningene og handlingene barnevernet foretar, skal være tilgjengelige. Barnet, foreldre, barnevernstjenesten og eventuelt fylkesnemnd og andre tilsvarende aktører skal kunne finne tilbake til de faglige vurderingene som er gjort, og hvilke beslutninger de har ført til.

Barnevernsfaglige vurderinger skal sikre at grunnlaget for barnevernets avgjørelser er forsvarlige. Det vil si at avgjørelsene skal bygge på faglige retningslinjer og grunnleggende samfunnsetiske normer. I barnevernstjenestens arbeid med meldinger må det komme tydelig fram at det er gjort faglige vurderinger, og hva slags vurderinger som er gjort.

I saksbehandlingsrundskrivet kapittel 5 står det følgende: En melding som inneholder opplysninger som gir rimelig grunn til å anta at det er grunnlag for tiltak etter barnevernloven, skal snarest undersøkes nærmere av barnevernstjenesten, jf. barnevernloven § 4-3 første ledd. Undersøkelsen skal kartlegge barnets hjelpe- og omsorgsbehov, og gi barnevernstjenesten grunnlag for å vurdere om barnet har behov for tiltak etter barnevernloven.

Det er ikke noe krav at man vet sikkert at barnet har behov for hjelp. Konklusjonen må vise til at man enten finner – eller ikke finner – rimelig grunn til å anta at barnet eller familien har behov for bistand fra barnevernstjenesten. Spørsmålene vi må stille oss for å kunne konkludere, kan være: «Handler dette om barn som har behov for bistand, enten direkte eller som del av familiens mulige behov for bistand? Og er det i så fall slik at situasjonen hører til forhold som omfattes av barnevernloven?» I en del tilfeller er andre offentlige instanser involvert i barnets og familiens liv. Dette er viktig kunnskap for barnevernstjenesten. Denne kunnskapen skal imidlertid ikke lede til at det ikke iverksettes undersøkelse etter barnevernlovens bestemmelser.